Skole og mine erfaringer og meninger...

Jeg har som dere vet gått på skolen i snart 12 år og er snart ferdig med den obligatoriske skolen.

Så langt jeg kan huske startet jeg på skolen først i hjemmelandet til mine foreldre, nemlig Iran. Der begynte jeg i i 1.klasse med så å si omtrent tredve gutter og bare en lærer.
Skolesystemet i Iran var/er slik at jenter og gutter går i separate skolen. De er ikke blandet. Og i guttemiljøer oppstår det vanligvis mye trøbbel og lignende. Nesten hver dag.

Skolesystemet var slik at vi nesten hele tiden konstant fikk lekser å gjøre. Det var helt kaos, jeg måtte nesten være oppe til midtnatt; og for å være så ung som 6-7 år gammel gutt vet alle da at det var veldig "bad time" å være oppe på.
Uansett, jeg gikk i hvertfall på den skolen i omtrent 2 år, og etter det bestemte vi oss til å flytte til Norge. Her hadde jeg som barn gått på barnehagen, men husker/husket ikke mye av det da vi reiste over.

Jeg, personlig hadde null erfaring med landet Norge og omgivelsene i seg selv.
Da jeg kom til Norge med foreldrene mine begynte jeg på skolen nesten dagen etter.

Folk skulle trodd jeg hadde det bra på starten, men nei. absolutt ikke! Jeg ble mobbet fra første stund jeg startet der; både pågrunn av at jeg ikke hadde godt nok språk og pågrunn av handlingene mine som skyldtes at jeg ikke forsto hva som ble sagt. Og der startet det hele! Folk fant mine svakpunkter, og begynte og terge og mobbe meg for det. Det varte i de syv årene jeg gikk på barneskolen. Men etter det bestemte jeg og familien om å skifte ungdomskolen jeg egentlig skulle gå på siden da kunne jeg rett og slett bli kvitt de gamle elevene som terget og mobbet meg.
Men neida, enda en tabbe. Men denne gangen var jeg selv bevisst på det. Jeg ble rett og slett lurt av medelever og satt på spill, også av en som hadde samme kulturelt bakgrunn som meg selv.

Problemet var at jeg ville finne en som kunne litt å være sammen med. Det var tydeligvis helt umulig på den tid!
Jeg ventet og ventet, til jeg endelig begynte på videregående. Og det var der endelig ting begynte å endre seg litt. Folk var smartere, hadde ikke i tankene om å plage folk nesten uten grunn! Her var det nesten akkurat som jeg hadde drømt om i 10-11 år. Nemlig at folk som likte personlighetene til hverandre, var sammen og fant på ting sammen og var samlet, mens de som ikke likte hverandre rett og slett bare dro fra hverandre.

En av grunnene jeg ble mobbet var at folk påstod at jeg leste mye, og det gjør jeg enda. Jeg ville ikke høre på dem rett og slett. Det på grunn av at jeg visste hvordan jeg måtte studere/lese for å forstå det stoffet.
Jeg har alltid vært glad i skolen. Det er det nesten ingen har forstått og heller ikke har sympati for! Jeg kan trygt si at det er det som irriterer meg mest.
Skolen av mitt syn er et sted å lære og oppbygge fremtiden sin på. Men norske skoler er ikke alvorlige nok til at de elever som har lyst kan komme til det de ønsker eller har lyst til. De påstår at man må kunne gjøre ting på egenhånd. Og de har så å si rett, man må kunne gjøre ting på egenhånd; men det trengs trening og opplæring til det som vi tidligere i skolen ikke har fått, og det på grunn av at norske skoler som sagt tidligere ikke tar ting for alvorlig nok!

Så, egentlig mener jeg at en skole ikke skal være så ille som i Iran som presser førsteklassinger til å lære pensum som man lærer i 3.klasse eller kanskje høyere, og heller ikke skal det være så lett at man i sin grad stagnerer.

Jeg vil gjerne høre deres meninger også kjære lesere. Send meg siden deres når dere kommenterer mitt så kanskje jeg lærer mer av dere til å skrive bedre.

Takk.

Sorosh